home

music   |   travel   |   pictures   |   info/contakt

travel report   |   been there   |   must go there

 

all alone tour 2005
OKTOBER
Orlando
Miami
Los Angeles

NOVEMBER
Fiji
Sydney
New Zealand

DESEMBER
Brisbane
Fraser Island
Hong Kong

 

Torsdag 1 des:


Dagen starter med jakten på gryteretter og grøt. Vi finner byttet, men bommer da det skal fanges. Har fått Sjømannskirken til å sende papirer til karantenestasjonen i Brisbane, men opplysningene var tydeligvis ikke gode nok. Vi må derfor vende tomhendt hjem og må få Toro og Maarud til å oversette alle ingrediensene til hvert enkelt produkt til engelsk og sende de på mail. Følg med i neste episode... Vi streifer litt rundt i byen som jeg enda ikke helt klarer å navigere i før vi spiser en god middag. På kvelden treffer vi Elisabeth og Børge som har vært borte for oss i et år nå. Det var koselig å se dem igjen og vi la planer for ukene fremover som dere får lese om senere.

 

 

Brisbane, meg og Pål

 

Fredag 2 des:


I morges ringte Elisabeth, hun ville på rodeo. Vi hadde snakket om å reise en dag i helgen så vi pakket skråtobakken og trakk på oss lærbuksene. Etter en stund var vi på vei til Toowoomba, 50 km vest for Brisbane. Spente svingte vi inn på rodeoland og hva vi så der var oppsiktsvekkende. Ikke et menneske! Ikke en ku engang. Da først fant vi ut at vi var for sent uke, faktisk en uke for sent. Vi setter kursen mot turistinformasjonen for å fylle dagen med annet turistfór. Vi fant straks ut at byen ikke har mer å by på enn det Skedsmokorset har for turister. Vi får allikevel med oss et fjell som skulle se ut som et bord og en tilfeldig kaktus før vi tar fatt på turen hjem. For byens rykte sin skyld må jeg vel også nevne at man kan besøke et krigsmuseum hvor hovedattraksjonene er en kopi av en pistol, en militærbil og en kunstig skyttergrav. For de som er interessert finnes det også et rikt utvalg av god hesteavføring til salgs i byen. Fantastisk!

 

 

Børge, Elisabeth, meg og Table Top Mountain

Heste drit til salgs

Lørdag 3 des:


Jeg tilbringer dagen alene i Brisbane for å gjøre meg kjent i byen. Vandrer løst og ledig rundt før jeg blir stoppet av en munk som gir meg en bok som handler om meningen med livet. Den putter jeg i bagen og venter med å finne meningen til senere en gang - kanskje når jeg kommer hjem, vil jo ikke finne ut at meningen f. eks er å være hjemme i Norge når jeg er her. Tilbringer så et par timer på byens ferger opp og ned hele Brisbane river og får sett sjøsiden av byen. Da jeg kom i land var det en juletilstelning på Riverstage (en utendørsscene) så jeg tenkte at litt julestemning skader ikke. Mange tusen mennesker har møtt opp i parken for å være med på innspillingen av et TV program som skulle vises på julaften. Det er dans, sang og andre festligheter som overhode ikke får meg i julestemning. Å se folk gå rundt med blinkende nisseluer i shorts og t-skjorte ute på en gressplen som minner om Norwegian Wood festivalen i Frognerparken er et ganske patetisk forsøk på å komme i julestemning for en nordmann.  

 

 

Noen som husker filmen "Den usynlige mannen" med Chevy Chase?

 

Søndag 4 des:            

Det er tidlig morgen. Morgentåken ligger over dalen. Ut fra tåkeskyen kommer tre menn gående. De har solbriller og solkrem på. De er tøffe, nådeløse og de frykter ingen. Hele byen holder pusten og venter på deres neste trekk. De er på jakt. De ser seg om etter et bytte, og setter kursen mot innlandet - the outback. Jakten er i gang, på kenguruer, urinnvånere og rødglødende ørken. Når de kommer inn i bilen er de ikke så tøffe lenger, bare tre vanlige gutter; Pål, Jon Erling og Anders på en veldig lang ut i det ukjente i en bil uten aircondition. Vi kjørte til sola gikk ned og endte opp i byen Roma som er inngangen til outbacken. Der fant vi en campingplass og slo oss ned for kvelden etter en lang dag i bilen. Og der satt vi, på et rasteplassbord og funderte på livet og om vi kom til å finne noe ørken i morgen.  

 

 

De tre muske.... kenguruterer

 

 

Mandag 5 des:

Vi blir vekket grytidlig av alle fuglene som lager et fantastisk lydshow. Alt fra de mest avanserte Jean Michelle Jarre lignende notene til fæle skrik, og i bakgrunnen høres alle de dumme insektene som zapper seg selv i de blå innsektslysene. Vi hoppet i bilen og kjørte videre inn i landet. Jo lenger vest vi kjører jo rødere blir sanden og steinene rundt oss. Stoppet i Morven og gikk en tur i Tregole nasjonalpark. Har vi sett kenguruer? I parken hopper det ville kenguruer og wallabier rund oss, en spesiell opplevelse. Stien er så vidt synlig og vi er de eneste menneskene på flere mils omkrets - alene med kenguruene. Selv om vi så 10 -12 kenguruer her er ikke det mange sammenlignet med hvor mange vi så langs veien mens vi kjørte. Hundrevis av påkjørte, døde kenguruer, kadavre og skjeletter lå i og langs veien. Noen steder var det flere enn andre. Én død kenguru hver eneste femte meter over en strekning på flere hundre meter er ikke et pent syn. Dette er et ferieminne jeg ikke tar med meg hjem som foto. Selv om synet er ille er det ingen ting mot stanken av råtne dyrekropper i solsteken. Kvelden avsluttes i Charleville med den største biffen jeg noensinne har spist og en tur ut i kosmos på et stjerneobservatorium. Teleskopene tar oss tett innpå stjernehimmelen, ut i andre galakser og ned i månens kratre. Vi er i kosmos og outbacken samtidig, for et stjernetreff av en avslutning på dagen!  

 

 

Vår første kenguru

 

 

Tirsdag 6 des:

Vi starter dagen tidlig og kjører sørover mot Cullamulla som blir det lengste vi kommer inn i landet. Stopper for å se om det er noe å få med seg der, men turistkontoret er stengt og da snur vi østover og kjører mot kysten igjen. Jo lenger sør og øst vi kjører jo færre døde dyr ser og lukter vi langs veien. Bra er det, både for dyrene og oss for på veien til St. George punkterer vi og må stoppe i veikanten. Like greit å punkter tenkte vi, for et par sekunder senere hadde vi blitt presset ut i grøften uansett av et motgående monster av et vogntog som brukte hele bredden av veien. Vi raste rett forbi et par nasjonalparker, de er nok veldig like og kjedelige alle sammen. Etter å ha kjørt lengre i dag enn første og andre dagen til sammen, 779 km slår vi leir ved Dalby. Der hadde vi blitt anbefalt en campingplass ved en innsjø og vi så for oss en idyll; Solnedgang, åpent bål og grilling av pølser. Vi så solen gå ned på feil side av sjøen, stekte pølser på en av stedets skitne griller, men stort mer idyllisk ble det ikke. Hundrevis av fluer, mygg og andre insekter, en totalt motbydelig do og en menneskelig bit avføring i dusjen gjorde campingen ved Lake Broadwater mindre minneverdig enn ønsket.  

 

 

Punktering og store vogntog

 

Morgenstemning

Onsdag 7 des:

På grunn av de mindre idylliske fasilitetene ved campingen sto vi opp ved soloppgang for å komme oss av gårde. Vi hadde en relativt kort kjøretur hjem til Brisbane og Påls samboer Andra. Der vasket vi sanden, svetten og myggsprayen av klærne og kjøpte en ekstra bordvifte for å kjøle oss ned. Det tar på å være ute å lete etter rød sand i tre dager når det er så varmt for klokken fem lå vi alle slått ut. Til og med Andras to katter tok seg en høn....katteblund.  

 

 

Dovent kattebeist

Torsdag 8 des:

I går kveld satt jeg hjemme å tenkte "herregud, jeg har jo ingen planer for i morgen, det kommer til å bli den korteste og kjedeligste turloggen hittil bortsett fra den dagen på Fiji da danskene hadde dratt." Så sto jeg opp og tok en titt på albuen min og fant straks ut at det kanskje var best å ta en tur på et sykehus. Det så ut som et ben stakk ut av albuen og at det hadde grodd skjevt. I tillegg hadde legen på New Zealand sagt at det ville være bra om to uker, og nå har det gått nesten tre uker og armen er ubrukelig. Så satt jeg på venterommet med folk som kastet opp, gråt og så rare ut. Og plutselig slo det meg, "Jøss, det er jo togfolket! Så det er de som går til de offentlige sykehusene! Pokkeren, da har jeg gått feil. Hvor går de som tar fly da?" Vel, vel, det var for sent å snu og ettersom legen(-innen) som hentet meg var søt som en knapp så var det ikke så ille likevel. Røntgenbilder ble tatt og det viste seg at ingenting hadde grodd feil, det ville bare ta litt lenger enn to uker og jeg burde ikke bruke armen like mye som jeg hadde gjort til da. Hadde jeg fått den informasjonen på New Zealand hadde jeg sluppet å bruke tre timer på sykehuset med et fremmed folkeslag.  

 

 

Fredag 9 des:

It's koala time! Ettersom vi ikke hadde andre planer i dag dro vi til Lone Pine Koala Sanctury, en dyrepark i Brisbane. Stedet ga et litt negativt førsteinntrykk da det ligger ganske bortgjemt til i skogen med rustne, skitne velkomstskilt og et inngangsparti med et gammelt, falmet billettkontor og suvenirbutikk. Det skeptiske følelsen blir derimot fort blåst bort innenfor gjerdet - som en kamelfis i ørkenen. Stedet har ca 130 koalaer som møter deg ved inngangen, og med ett er følelsen snudd og blitt til Julie Andrews dans på grønne enger i Sound Of Music. Hvor vi enn gikk var de små, myke, søte bamsene der og sjarmerte oss i senk. Innimellom koalaene var det vombater, tasmanske djevler, krokodiller, slanger og skilpadder som fungerer som små pustepauser i all koala begeistringen. Sjansen til å få holde en koala måtte selvfølgelig benyttes og opplevelsen av å vandre rundt på en stor slette med 60 tamme kenguruer og 50 wallabier som ikke hadde noe imot at du setter deg ned og klapper dem eller gir dem en klem var kanskje høydepunktet i koalaparken.  

 

 

Ken og Anders

Værsågod, en koala

 

 

Lørdag 10 des:

Å ha et norsk navn når man er ute på lange reiser kan være kompliserende. Anders er forholdsvis enkelt å forstå, mens Bakke ikke låter like bra på engelsk. Allikevel er det ganske snodig at noen bestemt vil gjøre Bakke om til Blake eller Barks. Anders Barks? Noen som hørte meg bjeffe? Ambulansesjåføren på New Zealand var dog en spesiell skrue med slitte gjenger. Etter å ha stavet navnet mitt to ganger endte jeg opp i journalen som Anras Blake. Matematikk var heller ikke en sterk side for etter å ha registrert meg med riktig alder, 28 år, og jeg fortalte at jeg var født i 1977 syntes han det var mer naturlig å skrive meg inn med fødselsår 1997. Men for all del, han kan jo bare ha vært forvirret og trodd dette var år 2025.

Etter å ha tuslet i byen alene en stund kjørte Elisabeth, Børge og jeg opp til Mt Coot-tha for å grill, høre på dyre- og fuglelivet, dele en kartong vin og se Brisbane by night fra utkikkspunktet.  

 

 

Footbridge

 

Søndag 11 des:

Da min husvert valgte å tibringe hele dagen i sengen etter en bursdagsfeiring i går var jeg innestengt og måtte underholde meg med utvalget av DVD-er. Etter å ha sett BBCs samlede verker av naturfilmer med David Attenborough vokste "må se før jeg dør-listen" ytterligere. Den består nå av bl.a. safari i Afrika, isbjørner og seler på Svalbard, pingviner i Antarktis, Machu Pichu i Peru, pyramider og gravkamre og japanske templer og sushibarer. Apropos mat måtte jeg vekke lillebror ved solnedgang da jeg ikke klarte å drømme om isfjell i Antarktis lenger fordi magen min rumlet og skrek etter føde. Avslutningen på dagen sto godt i stil med starten, en avslappet seanse i sofaen med pizza og video. Etter min bedømmelse, en ganske bortkastet dag når man er halvveis rundt jorden på opplevelsesreise.  

 

 

Mandag 12 des:

Vi hadde lenge snakket om å reise til Fraser Island, men har måttet vente på at Elisabeth og Børge fikk solgt bilen sin så de fikk være med. I går kveld kom meldingen, bilen var solgt. Jubelen sto i taket og vi gjorde oss klare til ekspedisjon. For å kjøre rundt på øya må man ha en bil med firehjulstrekk, og å få tak i en leiebil på dagen var ikke enkelt. Vi måtte ta til takke med en som var dobbelt så dyr som vi hadde regnet med og så frem til en kostbar tur. Tiden var ikke på vår side, kjøreturen opp tok fire timer og vi ble nektet å få ut bilen fordi vi var for sent ute og ikke ville rekke fergen over. Etter litt smisking og trygling fikk vi ta noen spanske vendinger og hoppet i bilen akkurat i tide til å nå fergen uten tid til å få kjøpt med oss mat eller gass.

Fraser Island er verdens største sandøy. Den er 120 km lang, på størrelse med 166 038 fotballbaner og det høyeste punktet er 244m sand over havet (100m høyere enn Himmelbjerget). Øya er en oase av milevis med hvite strender, krystallklare innsjøer og mystisk regnskog. Her finner også et vel assortert dyre- og innsektsliv, så vær beredt hvis du skal hit. Vi fant en campingplass å slå opp teltene våre på, fyrte opp grillen og gikk til sengs ved rosignal kl 21 til ett orkester av innsektslyder.  

 

 

Fergen til Fraser Island

Bilen på stranden

Skipsvraket "Maheno"

Tirsdag 13 des:

Vi sto opp da butikken åpnet så vi fikk oss frokost, fylte kjøleboksen med is og la ut på speed sightseeing. Første stopp var Eli Creek, en stor, rolig og idyllisk ferskvannselv som renner ut i havet. Der seilte vi nedover på luftmadrassene våre og nøt omgivelsene. Deretter tok vi turen videre oppover stranden for å se et 100 år gammelt skipsvrak som hadde ligget der og rustet i 70 år. Å kjøre fra åpent hav gjennom tett skog til store sanddyner er en spesiell opplevelse, og vi varmet oss i sanden en stund ved Lake Wabby. Den kanskje største severdigheten på øya er Lake McKenzie med sine kritt hvite strender og krystallklare vann. Alle innsjøene på øya er ferskvann og det er her badingen foregår da faren for å møte på hai langs kysten er stor. Vi rakk å plaske litt i vannet før solen gikk ned og vi kjørte sultne tilbake til campingplassen. Nå var tiden kommet for å ta knekken på den norske maten jeg hadde kjøpt. Med provisoriske ingredienser ble det Toro biff stroganoff til hovedrett og Maarud potetgull til dessert. Begeistringen over norsk mat var så stor at vi glemte å spise Stratos sjokoladene vi hadde kjølebagene. Før vi tok kvelden fikk vi besøk av en dingo som tuslet forbi i håp om å finne noen matrester.  

 

 

Lake McKenzie

Sand

Pål, Elisabeth og Børge griller

Onsdag 14 des:

Før solen hadde tenkt å vise seg sto vi opp for å kjøre Elisabeth og Børge til kaia slik at de skulle rekke bussen og flyet hjem. Vi kjørte deretter den lange strekningen tvers over øya for å gjøre de siste innkjøpene og ta de siste bildene på stranden. I motsetning til de lange, brede, flate strendene som også fungerer som flyplass er innenlandsveiene kuperte og tidkrevende å kjøre på. Er du heldig med underlaget kan du kjøre i 40-50 km/t der mens fartsgrensen på stranden er 80 km/t. Vi kjørte tilbake igjen, tvers over øya akkurat i tide til å rekke vår egen ferge til fastlandet. I Hervey Bay var vi innom et akvarium før vi kjørte videre på skilpaddejakt. På Mon Repo utenfor Bundaberg er et naturreservat hvor havskilpadder legger egg mellom november og februar måned. Været smilte ikke til oss denne kvelden, og etter å ha stått og ventet en stund til stormen roet seg ble vi tatt med ned på stranden av reservatets guider. Her er det det naturlige dyrelivets premisser som styrer showet og vi ble stående på stranden en stund og vente på en verpeklar skilpadde. Ventetiden fylte vi med å stå og se og høre på lyn, torden og måneskinn over oss før en stor bølge slo inn og gjorde oss alle søkk våte på bena. Etter det var det ingen som var nøye på om de gikk på stranden eller i vannet, sko og bukser var våte hele kvelden uansett. En 94,3 cm lang og ca 100 kg tung Loggerhead skilpadde slo seg omsider til ro for å legge sine 118 egg denne kvelden. Etter å he dekket til redet vagget den ut i havet igjen og selv om historien er kort tok hele seansen et par timer, men nå er jo skilpadder kjent for å jobbe tregt da. For å sikre eggene ble de gravd opp og plassert i et nytt rede lenger inn på stranden og alle fikk hjelpe til å bære de små ping pong eggene til sitt nye hjem før vi pakket kameraene og surklet hjem på våte ben.  

 

 

Regnskog

Strand

Skilpadde egg

Torsdag 15 des:

Etter å ha tilbrakt min eneste natt siden jeg kom til Brisbane i en ordentlig seng, og i et rom med aircondition, unte vi oss en frokost med egg og bacon før vi kjørte hjemover.

Australia har nok av severdigheter å by på, men haken er at landet er stort og avstanden mellom stedene er lange. Skal man reise på kontinentet for å se de største turistattraksjonene bør man derfor ta innenlands fly, som det finnes et rikt utvalg av. På den måten sparer man tid og penger på bensin, mat og overnatting.

På veien hjem stoppet vi innom Glasshouse mountains, ti fjell som reiser seg over slettene nord for Brisbane. Fjellene er bygd opp av krystallaktige vertikale staver som har gitt dem navnet Glasshouse mountains. Etter 7-8 timers kjøring på veien var vi endelig hjemme og fikk sjekket mail og nyheter før Jon Blund kom på besøk. Til min store forargelse oppdaget jeg at både forsalget til Rolling Stones i Bergen for fanklubbmedlemmer som jeg hadde betalt US$100 for og det ordinære billettsalget var over og alle billettene hadde blitt revet vekk mens vi var på ute på tur. Da er det bare å vente på forsalget i et annet land og ta konserten som en ferietur i sommer.  

 

 

Glasshouse mountains

 

 

Fredag 16 des:

Etter noen dager på landeveistur var det tid for å slappe av litt hjemme. Var en tur på sykehuset og hentet kopi av røntgenbildene jeg tok der for å ha som et minne om en nesten ødelagt reise. Ellers ble det mye sofa sitting og TV titting.  

 

 

Lørdag 17 des:

Etter en lang landeveistur var det godt med TO hviledager. Var en kjapp svipptur på South Bank ved Brisbane River for å gjøre de siste julegaveinnkjøpene. Hver helg er det marked på South Bank med de samme bodene hver uke. Her kan man få kjøpt smykker, fotmassasjer, krokodillehoder og mye annet rart. Da jeg kom hjem igjen tok heten overhånd og etter en liten stund lå vi alle slått ut i hver vår seng. At folk orker å bo på et sted som er så varmt og klamt fatter jeg ikke. Hadde jeg kommet hit for å studere hadde jeg snudd i døra og tatt med meg studiegjelda hjem uten å få noe tilbake for den. For her hadde jeg ikke fått gjort mye konstruktivt arbeide, det er jaggu meg for varmt til å sove eller slappe av ordentlig også! Jeg trøster meg selv med tanken på å komme hjem til jul i kalde Norge og å bo i Chamonix i vinter i metervis med snø. Kvelden avsluttet vi hos Jon Erling og Hilde med å grille, noe som er veldig populært i Australia, og vi fikk åpnet den siste posen med norsk potetgull.  

 

 

South Bank

 

Søndag 18 des:

Siste hele dagen i Brisbane og én severdighet igjen; Tamborine Mountains, et bebygd fjellplatå med små nasjonalparker på alle kanter. Jeg dro nedover med Pål, Jon Erling og Hilde og gikk en kort skogsti til Curtis Falls som skulle være den mest verdige severdigheten. Etter å ha knipset noen bilder var vi tilbake i bilen hor jeg duppet av litt i varmen. Da jeg våknet var vi på Surfers Paradise på Gold Coast, et populært feriested sør for Brisbane, mye likt Miami Beach. Der slurpet vi i oss en kald øl som fort ble varm og noen enda heitere potetbåter før vi sjanglet hjemover på slitne ben. Vel hjemme igjen startet pakkingen og klargjøringen til avreise i morgen.  

 

 

Tambourine mountains

 

 

Mandag 19 des:

Etter å ha handlet litt julegaver og suvenirer i Brisbane måtte jeg innom postkontoret å sende hjem noe av bagasjen på vei til flyplassen. Jeg hadde sett for meg en halv dags flytur til Hong Kong, med den tok visst ni timer, så der gikk den dagen. Det var deilig å være tilbake på et fly med mitt eget folk igjen. Der var det ikke et eneste togmenneske, alle oppførte seg og så normale ut.

Jeg har dessverre fått et litt negativt inntrykk av asiatere siden jeg reiste hjemmefra. De kan være utfattelige uhøflige, ha svært små eller ingen sosiale antenner og noen av dem kan ikke ha mer IQ enn en gymsokk. Ankomsten til Hong Kong var derimot en positiv opplevelse. Jeg ble verken nektet inngang eller hektet i tollen og alle var hjelpsomme og serviceinnstilte. På bussen inn til byen fikk jeg igjen den gode, boblende følelsen jeg hadde i taxien da jeg kom til Los Angeles. Utsikten fra bussvinduet satte en prikk over mottagelsen; Skyskrapere så langt øye kunne se, tett i tett, som en stim med makrell. Jeg får ta en nærmere titt i morgen når det blir lyst.  

 

 

Hong Kong by night

 

 

Tirsdag 20 des:

Selv om det er litt stygt sagt overfor min bror må jeg si det var deilig å reise alene igjen. Kunne disponere min egen tid, gjøre hva jeg ville, når jeg ville og slippe å plage folk ved å få dem til å stoppe bilen overalt så jeg kan få tatt bilder. Selv om det var godt å være tilbake på All Alone Tour var jeg ikke forberedt på comebacket. Da jeg våknet opp i Hong Kong i dag var jeg helt rådvill når det gjaldt hva jeg ville se og hvordan jeg skulle komme meg rundt. Det viste seg å være enklere enn fryktet, så fort jeg var i gang dukket det opp skilter og piler til nye plasser jeg plutselig ville se. Og på den måten rakk jeg å få med meg å kjøre ferge mellom Hong Kong Island og fastlandet, verdens lengste rulletrapp system, botanisk og zoologisk hage, en bratt trikketur og utsikt over byen. Det var lite tegn etter de voldsomme opptøyene i helgen rundt WTO møtet, alt er fredlig og stille i den grad man kan kalle en by med 11 millioner innbyggere stille. For første gang på lenge kunne jeg gå rundt midt på dagen med bukse og genser uten å renne bort i varmen, og om det ikke fikk meg i julestemning minte det meg om at julen nærmer seg. Byen er i tillegg pyntet med røde og hvite julestjerner og lilla juletrær. Jeg avsluttet kvelden på Hard Rock Cafe med live julemusikk etter å endelig ha kjøpt julegave til meg selv som jeg allerede hadde åpnet.  

 

 

Botanisk hage

Hong Kong by day

Delfin kunst

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til toppen

Onsdag 21 des:

I dag er det bare en ting som står på planen, å komme seg hjem til moderlandet. Foran meg har jeg 3 timer før flyet går fra Hong Kong, 13 timer flytur til London, 3 timer venting, 3 timer til Oslo og kjøretur hjem til Son, til sammen 24-25 timer.

I går da jeg var på Hard Rock Cafe hadde de et bilde av en Cafe på nordpolen med julenissen og et "Hard Rock North Pole" skilt utenfor. Håper jeg ikke jeg kommer hjem til den gamle krangelen om hvor nissen kommer fra. Glem Finland og Drøbak, kan vi ikke alle være enige om at julenissen kommer fra nordpolen. Det er vel ingen som eier nordpolen? Bortsett fra julenissen da... Nordpolen er et sted Dr. Cook og Admiral Peary var på, og da var det gjort. Etter det er det ingen som har tatt seg bryderiet med å dra dit. Derfor kan julenissen bo der i sus og dus og forbli en myte.

Det var deilig å sette bena på norsk snø igjen etter 71 dager. Nå gleder jeg meg til å treffe alle kjente, sove, handle, spise norsk julemat, pynte juletre og spise snø.

 

GOD JUL ALLE SAMMEN, OG GODT NYTT ÅR!